Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven - Norges Dæmring
Norges Dæmring

Norges Dæmring var Welhavens første verk, som kom ut i 1834. To år før skrev han "Henrik Wergelands digterkunst og polemikk" som gav ham et navn. Men Welhaven hadde ikke sluttet med kritikken i Norges Dæmring. Tvert i mot, Dæmringen var en kritikk rettet ut mot folket, stae bønder og Henrik Wergeland! Den omhandlet kultur og politikk, noe som han ble meget engasjert i da han ble medlem i Studentersamfundet. Dæmringen skapte stor ståhei og diskusjoner, og dannet det man kalte for "Dæmringsdebatten", som rett og slett var ett års lang avis-diskusjon om verket.

Dæmringen består av en prolog og 75 sonetter. Sonetter ble mye brukt i romantisk diktning, også av Shakespeare. En sonette er en diktform på 14 linjer av femfotede jamber med 4 adskilte versgrupper, to firelinjede med omsluttende rim og to trelinjede med varierende rimstilling. Jeg vil heller ta for meg Norges Dæmring i helhet enn å gå i dyp analyse, slik at man kan få bedre oversikt.

Prologen har starter med beskriver det kalde Norge, hvordan Nordmennene tyr til alkohol for å holde varmen "At livet ei skal slukne i det Indre: man drikker Punch, forlover sig og danser". Dette er ment mer som ironi, men kanskje underbyggende fakta ? Han avslutter prologen ved å beskrive seg selv, som har laget en egen sneborg der han "leger med sine literaire Landser". Trolig nok setter han seg selv på en pidestall. Det virker som prologen er en introduksjon til utenlandske lesere om først i helhet Norge er, for så å få en intro av forfatteren selv og hans tanker om moderlandet ?

I disse 75 sonettene tar Welhaven for seg forskjellige byer: Christiania (som var omgitt av overdådig kultur), Throndheim (fullt av selvhøytidlige trøndere), Christiansand (fiskeby, der bl.a. en hval ligger strandet ved kanten)og Bergen (som verdens navle, et "Eden"). Han håner bønder og deres stahet ovenfor et selvstendig Norge. Welhaven trekker inn at Norge må organisere seg med Danmark og Europa for ikke å forbli gammeldagse. Han latterligjør nordmenns redsel for å miste norsk identitet om man gikk inn i union med Danmark. Norge trengte forandring, mente han. Welhaven spotter ikke Norges natur, tvertimot beskriver han den med vakre ord. Det er folket og deres holdning som er gal! Og det var ikke rart at Welhaven fikk slik kritikk og hat, siden har vanværte sine landsmenn slik. Og Wergeland! Det kommer ikke tydelig frem at det er Wergeland han snakker til under sonettene, men sarkasmen og noen kommentarer som indirekte peker mot Wergeland forekommer. Blant annet i sonett nr 33 der han hakker på en mening om hvordan diktoppsetning skal være. Det blir påstått at Norges Dæmring var hans motstander Henrik Wergeland . Jeg vil heller tro at Dæmringen er et hån mot alle som er som Wergeland, med synspunkter og meninger som «stae bønder». Verket gjorde Welhaven meget upopulær, og mon tro om Wergeland syntes Welhaven fikk smake sin egen medisin ?

Neste side
Tilbake til hovedsiden
e-mail